Paul Celan: “Stretto” in audio e testo

Uno dei monumenti della poesia del Ventesimo secolo è “Engführung” di Paul Celan – tradotto con “Stretto” o “Stretta” a seconda degli interpreti. Il poema apparve in “Sprachgitter”, raccolta pubblicata nel 1959. Si propone qui la sequenza del poemetto nella lettura audio originale a voce da parte di Celan stesso, accompagnata in traduzione da Moshe Kahn e Marcella Bagnasco, memorabili traduttori e curatori della prima antologia di versi celaniani apparsa in Italia, nel 1976, presso Mondadori, nella collana Lo Specchio, a sei anni dal suicidio di Celan a Parigi.

Nella lettura di Celan sono attivabili i sottotitoli, che corrispondono ai versi. Il poema in originale si trova qui, al di sotto la versione italiana

Stretto

*

CONDOTTO nella
landa
dall’inconfondibile traccia:

Erba, scritta disgiunta. Le pietre, bianche,
con l’ombra degli steli:
Non leggere più – guarda!
Non guardare più – va’!

Va’, la tua ora
non ha sorelle, sei –
sei a casa. Una ruota, pian piano,
gira da sé, i raggi
s’arrampicano,
s’rrampicano su un campo nerastro, la notte
non ha bisogno di stelle, in nessun luogo
si chiede di te

*

                                                            In nessun luogo
                                                           si chiede di te –

Il luogo dove giacquero, ha
un nome – non ne
ha. Non giacquero lì. Qualcosa
stava tra loro. Non
videro attraverso.

Non videro, no,
parlarono di
parole. Nessuna
si destò, il
sonno
scese su di loro.

*

                                                           Scese, scese. In nessun luogo
si chiede –

Io, sono io,
io stavo tra voi, io ero
aperto, ero
udibile, io ticchettavo a voi, il vostro respiro
ubbidiva, io
lo sono ancora, ma
voi dormite.

*

                                                            Lo sono ancora –

Anni.
Anni, anni, un dito
tasta in su e in giù, tasta
intorno:
zone di sutura, tangibili, qui
si apre ampio uno squarcio, qui
si richiuse di nuovo – chi
lo coprì?

*

                                                            Lo coprì –
                                                                       chi?

Scese, scese.
Scese una parola, scese,
scese attraverso la notte,
volle risplendere, volle risplendere.
Cenere.
Cenere, cenere.
Notte.
Notte-e-notte. – Dal-
l’occhio va’, dall’umido.

*

                                                            Dal-
                                                                       l’occhio va’,
                                                                       dall’umido –

Uragani.
Uragani, da sempre,
turnini di particelle, l’altro,
lo
sai già, lo
leggemmo nel libro, era
opinione.

Era, era
opinione. Come
ci afferrammo
noi – noi, con
queste
mani?

Era anche scritto che.
Dove? Sten-
demmo sopra un silenzio,
allattato a veleno, grande,
un
verde
silenzio, un sepalo, vi
aderiva un’idea di vegetale –
verde, sì,
aderiva, sì,
sotto un cielo
beffardo.

Di, sì,
vegetale.

Sì.
Uragani, tur-
bini di particelle, rimase
tempo, rimase,
di tentare dalla pietra – fu
ospitale, non
troncò la parola. Come
si stava bene:

granulosa,
granulosa e fibrosa. Steluta,
fitta;
uvosa e radiosa; renimorfa
placosa e
grumosa; soffice, ra-
mificata –: lei
non troncò la parola,
parlò,
parlò volentieri a occhi asciutti, prima di chiuderli.

Parlò, parlò.
Fu, fu.

Noi
non mollammo la presa, stemmo
nel mezzo, una
struttura di pori, e
venne.

Ci venne incontro, venne
attraverso, rappezzò
invisibilmente, rappezzò
l’ultima membrana,
e
il mondo, un miriocristallo,
concrezionò, concrezionò.

*

                                                            Concrezionò, concrezionò.
                                                                       Poi –
Notti, disintegrate. Cerchi,
verdi o blu, rossi
quadrati: il
mondo rischia il proprio intimo
nel gioco con le nuove
ore. – Cerchi
rossi o neri, chiari
quadrati, né
ombra di volo,

tavola d’altare, né
anima in fumo si alza e partecipa al gioco.

*

                                                            Si alza e
                                                                       partecipa al gioco –
Al levarsi delle civette, dalla
pietrificata lebbra,
dalle
nostre mani fuggite, nel
più recente ripudio,
al di sopra del
fermaproiettili presso
il muro sepolto:

visibili, di
nuovo: i
solchi, i

cori, un tempo, i
salmi. O, o-
sanna.

Così
stanno ancora templi. Una
stella
ha forse ancora luce.
Niente,
niente è perduto.

O-
sanna.

Al levarsi delle civette, qui
i colloqui, grigiogiorno,
delle tracce d’acqua freatica.

*

                                                            (– – grigiogiorno,
                                                            delle
                                                                       tracce di acqua freatica –
Condotto
nella landa
dalla
inconfondibile
traccia:

erba.
Erba,
scritta disgiunta.)

***

Engführung

*

VERBRACHT ins
Gelände
mit der untrüglichen Spur:

Gras, auseinandergeschrieben. Die Steine, weiß,
mit den Schatten der Halme:
Lies nicht mehr – schau!
Schau nicht mehr – geh!

Geh, deine Stunde
hat keine Schwestern, du bist –
bist zuhause. Ein Rad, langsam,
rollt aus sich selber, die Speichen
klettern,
klettern auf schwärzlichem Feld, die Nacht
braucht keine Sterne, nirgends
fragt es nach dir.


*

                                                           Nirgends
                                                                       fragt es nach dir –

Der Ort, wo sie lagen, er hat
einen Namen – er hat
keinen. Sie lagen nicht dort. Etwas
lag zwischen ihnen. Sie
sahn nicht hindurch.

Sahn nicht, nein,
redeten von
Worten. Keines
erwachte, der
Schlaf
kam über sie.


*

                           Kam, kam. Nirgends
                                                                        fragt es –

Ich bins, ich,
ich lag zwischen euch, ich war
offen, war
hörbar, ich tickte euch zu, euer Atem
gehorchte, ich
bin es noch immer, ihr
schlaft ja.


*

                       Bin es noch immer –

Jahre.
Jahre, Jahre, ein Finger
tastet hinab und hinan, tastet
umher:
Nahtstellen, fühlbar, hier
klafft es weit auseinander, hier
wuchs es wieder zusammen – wer
deckte es zu?


*

                                                     Deckte es
                                                               zu – wer?

Kam, kam.
Kam ein Wort, kam,
kam durch die Nacht,
wollt leuchten, wollt leuchten.

Asche.
Asche, Asche.
Nacht.
Nacht-und-Nacht. – Zum
Aug geh, zum feuchten.


*

               Zum
                                 Aug geh,
                                                                     zum feuchten –

Orkane.
Orkane, von je,
Partikelgestöber, das andre,
du
weißts ja, wir
lasens im Buche, war
Meinung.

War, war
Meinung. Wie
faßten wir uns
an – an mit
diesen
Händen?

Es stand auch geschrieben, daß.
Wo? Wir
taten ein Schweigen darüber,
giftgestillt, groß,
ein
grünes
Schweigen, ein Kelchblatt, es
hing ein Gedanke an Pflanzliches dran –

grün, ja
hing, ja
unter hämischem
Himmel.

An, ja,
Pflanzliches.

Ja.
Orkane, Par-
tikelgestöber, es blieb
Zeit, blieb,
es beim Stein zu versuchen – er
war gastlich, er
fiel nicht ins Wort. Wie
gut wir es hatten:

Körnig,
körnig und faserig. Stengelig,
dicht;
traubig und strahlig; nierig,
plattig und
klumpig; locker, ver-
ästelt –: er, es
fiel nicht ins Wort, es
sprach,
sprach gerne zu trockenen Augen, eh es sie schloß.

Sprach, sprach.
War, war.

Wir
ließen nicht locker, standen
inmitten, ein
Porenbau, und
es kam.

Kam auf uns zu, kam
hindurch, flickte
unsichtbar, flickte
an der letzten Membran,
und
die Welt, ein Tausendkristall,
schoß an, schoß an.


*

                         Schoß an, schoß an.
                                                                                Dann –

Nächte, entmischt. Kreise,
grün oder blau, rote
Quadrate: die
Welt setzt ihr Innerstes ein
im Spiel mit den neuen
Stunden. – Kreise,

rot oder schwarz, helle
Quadrate, kein
Flugschatten,
kein
Meßtisch, keine
Rauchseele steigt und spielt mit.

*

                                                               Steigt und
                                                                                 spielt mit –

In der Eulenflucht, beim
versteinerten Aussatz,
bei
unsern geflohenen Händen, in
der jüngsten Verwerfung,
überm
Kugelfang an
der verschütteten Mauer:

sichtbar, aufs
neue: die
Rillen, die

Chöre, damals, die
Psalmen. Ho, ho-
sianna.

Also
stehen noch Tempel. Ein
Stern
hat wohl noch Licht.
Nichts,
nichts ist verloren.

Ho-
sianna.

In der Eulenflucht, hier,
die Gespräche, taggrau,
der Grundwasserspuren.


*

                   (– – taggrau,
                                                               der
                                                                     Grundwasserspuren –


Verbracht
ins Gelände
mit
der untrüglichen
Spur:

Gras.
Gras,
auseinandergeschrieben.)

Language: norwegian

Trangføring

Innbrakt i
landskapet
med det usvikelige sporet:

Gress, skrevet i stykker. Hvite steiner,
med skygger av strå:
Les ikke mer – se!
Se ikke mer – gå!

Gå, timen din
har ingen søstre, du er –
er hjemme. Et hjul ruller,
langsomt, av seg selv, eikene
klatrer,
klatrer opp svart eng, natta
trenger ingen stjerner, ingen steder
spørres det etter deg.

*

                                  Ingen steder
                                                     spørres det etter deg –
Stedet, der de lå, det har
et navn – det har
ingen. De lå ikke der. Noe
lå mellom dem. De
så ikke gjennom.

Så ikke, nei,
snakket om
ord. Ingen
våknet,
søvnen
kom over dem.

*

                               Kom, kom. Ingen steder
                                                                        spørres det –
Det er jeg, jeg,
jeg lå mellom dere, jeg var
åpen, var
hørlig, jeg tikket høyt og deres pust
adlød, det
er stadig jeg, dere
sover jo.

*

                                                                   Er stadig jeg –
År.
År etter år, en finger
famler oppover, nedover, føler
seg fram:
sting, følbare, her
står det vidåpent, her
grodde det sammen igjen – hvem
dekket det til?

*

                                                     Dekket det
                                                                      til – hvem?

Kom, kom.
Kom et ord, kom,
kom gjennom natta,
ville lyse, ville lyse.

Aske.
Aske, aske.
Natt.
Natt-og-natt. – Gå
til øyet, det våte.

*

                                                Gå
                                                       til øyet,
                                                                    det våte –

Orkaner.
Orkaner, fra urtiden,
partikkelføyke, det andre,
du

vet j o det, vi
leste i boka, det
var mening.

Var, var
mening. Hvordan
grep vi hverandre
an – an med
disse hendene?

Det sto skrevet også, det.
Hvor? Vi
la en stillhet over det,
giftmettet, stor,
en
grønn
stillhet, et begerblad, det
hadde et anheng, en vegetabilsk tanke –

grønn, ja,
hang, ja,
under en lumsk
himmel.

An, ja.
Vegetabilsk.

Ja.
Orkaner, par-
tikkelføyke, det var
tid igjen, tid
for å prøve hos steinen – den
var gjestfri, den
brøt ikke inn. Så
godt vi hadde det:

Kornet,
kornet og fillet. Stenglet,
tett;
druet og strålet; nyret,
skivet og
klumpet: løst, for-
greinet -: den, det
brøt ikke inn, det
snakket,
snakket gjerne til tørre øyne, før det lukket dem.

Snakket, snakket.
Var, var.

Vi
ga oss ikke, vi sto
i midten, et
porebygg, og
det kom.

Kom til oss, kom
gjennom, flikket
usynlig, flikket
på den siste membranen,
og
verden, et tusenkrystall,
skjøt opp, skjøt opp.

*

                                            Skjøt opp, skjøt opp.
                                                                              Da-
 
Netter, utskilt. Sirkler,
grønne eller blå, røde
kvadrater: verden
setter sitt innerste inn
i spillet med de nye
rimene. – Sirkler,
røde eller svarte, lyse kvadrater, ingen
flyskygge,
intet
målebord, ingen
røyksjel stiger og spiller med.

*

                                                Stiger og
                                                                spiller med –

Uglene i kveldinga, ved
forsteinet skabb,
ved
våre flyktede hender, i
den yngste forkastningen,
over
skytevollen på
den begravde muren:

synlig, på
nytt: fu-
rene,

korene, dengang,
salmene. Ho, ho-
sianna.

Sånn sett
står templene ennå. En
stjerne
har da stadig lys.
Ingenting,
intet er tapt.

Ho-
sianna.

Uglene i kveldinga, her,
samtalene, dagsgrå,
av grunnvannsspor.

*

                                  (- – dagsgrå,
                                                       av
                                                            grunnvansspor –

Innbrakt
i landskapet
med
det usvikelige
sporet:

Gress.
Gress,
skrevet i stykker.)


Scopri di più da Giuseppe Genna

Abbonati per ricevere gli ultimi articoli inviati alla tua e-mail.

Scopri di più da Giuseppe Genna

Abbonati ora per continuare a leggere e avere accesso all'archivio completo.

Continua a leggere